Verden vil bedras. Hvetegress, gojibær, spirulina, hamp, acai, bipollen, chlorella; listen er like lang som det antall mennesker som gjerne vil tjene seg rike på den. Supermaten tilskrives utallige mer eller mindre mirakuløse egenskaper, det finnes ingen grenser for hva slags påstander såkalte helsekostforhandlere kan fremsette uten videre dokumentasjon, det trekkes konklusjoner over en lav sko. Siden klorofyll er med på å produsere oksygen i planter, vil det å spise klorofyll gi oss bedre oksygenopptak i blodet, eller? Himalayasalt inneholder biofotoner som tilfører oss solenergi innenfra, eller? Ehhh, nei.
Man kan bli lett i hodet av mindre, og lommeboken blir garantert lett, for det meste av dette har en kilopris som kun kan forsvares om man blir høy av å spise det.
 |
| Gojibær. Skikkelig dyr, tørket frukt. Ikke er det godt, heller. |
Hvorfor skal du da tro meg når jeg sier at chiafrø faktisk _er_ supermat? Det hjelper at de er rike på jern, kalsium, fiber og omega-3 fettsyrer, og at de kan regulere fordøyelsen - det lukter forløpig ikke av kvakksalver.. Det var med en viss skepsis jeg gikk til innkjøp av en pose, men da jeg oppdaget at frøene er utrolig allsidige og har egenskaper som gjør at man blir kreativ og nyskapende på kjøkkenet, at ungene spiser dem og at prisen er akseptabel, da skjønte jeg at chia er kommet for å bli i mitt kjøkkenskap.
Nå spiser vi chia i havregrøt, i pannekaker, i yoghurt, i smoothie, i
vafler, i
mangopudding, i
blodpudding, i
knekkebrød - ja, til og med i
gulrotkake gir de en morsom konsistens som både store og små liker. Ernæringverdien heves, og ernæringbiologien i meg fryder seg! De smaker ingenting, bare knaser bittelitt. Mange grunner til å elske chia, altså.
Comments
Post a Comment