Matlyst!

En klassiker - nå også i lav FODMAP versjon - med en oppfordring om å bruke noe vilt (og) bedre kjøtt. For du kan lage gulasj av hvilket som helst rødt kjøtt. Lam er godt, storfe er helt greit. Vilt er best. Elg eller rein. Hvorfor det? Fordi vilt er både kulinarisk og ernæringsmessig helt overlegent, og det er miljømessig et mye bedre alternativ enn de andre. Det bør vel være gode grunner nok? Visste du at reinsdyrkjøtt har like mye omega-3 fett  som mye sjømat, at det har høyere mineralinnhold enn andre kjøttyper og er like magert som kylling? Hemmeligheten ligger i kostholdet til reinen. Her er det ikke noe soya fra nedhugget regnskog i Brasil. Bare lav og grønne planter. Sånt blir det godt kjøtt av. Godt for både smaksløker og tarmtotter. Denne suppa er rask å sette i gang, og så lager den seg selv i ovnen mens du gjør noe annet. Belønningen for en smule planlegging og tålmodighet er kjøtt som smelter på tungen, og smaker som er perfekt kokt sammen til en kombinasjon som smake

Dette er en oppskrift fullt og helt kopiert fra Nigella Lawson  og hennes kokebok Nigella Express. Jeg lar meg ofte inspirere av denne damen som lager helt fantastisk mat, ofte med kun noen få ingredienser. Helt i min ånd. Når denne retten er på tallerkenen føler du at du sitter på en eller annen fancy fusion-restaurant, og det med minimalt med innsats på kjøkkenet. Mirin-glasert laks (ca 2 personer) Ca 400 gram laksefilét i biter eller i helt stykke (loin er ekstra bra til dette)  1/2 dl mirin (japansk søt risvin, kjøpes hos innvandrerbutikk eller på snasen matbutikk) 1/2 dl soyasaus (gjerne med mindre salt) 40 gram brunt, mykt sukker 2 ss risvineddik Det grønne av 2-3 vårløk Bland mirin, soyasaus og brunt sukker sammen i en form eller boks som også har plass til all laksen (Du kan dele laksen i biter, eller la det være ett stykke. La laksen marinere i sausen noen minutter på hver side. Varm en non-stick panne til den er god og varm, og stek laksen i tørr

I USA er surdeigspannekaker kjent som 49'er flapjacks, og er en populær frokost Jeg skulle gjerne ha sett at barna mine møtte all den gode maten jeg lager med litt større entusiasme. Har du små som med den største selvfølge spiser grønnsaker og fisk, så skal du prise deg lykkelig. Mine vil ha beige mat. Ikke fisk. Ikke grønnsaker. "Alle barn elsker sunn mat, bare den blir tilberedt riktig", påstår velmenende nettsider om barn og matlaging. Nuvel. De har ikke møtt mine barn. Jeg presser skuldrene ned, og håper det går seg til. Og innimellom de harde forhandlingene lager vi av og til en beige middag. Som for eksempel pannekaker. Selv om jeg helst vil spise grønnsaker og fisk til middag, er det likevel med en viss tilfredshet jeg nå kan lage virkelig gode pannekaker for min kranglete mage. Surdeig av spelt har vært en mulighetenes gavepakke for meg. Alle de melbaserte godsakene jeg ikke engang har turt å tenke på på mange år, har nå kommet tilbake - en etter en - i e

Noen forskere mener at grunnen til at vi liker mat som knaser, sitter i minnet fra den tiden da det å tygge på kjøttbein - å knuse dem med tennene slik at man fikk ut margen - betydde at man hadde fått i seg et næringsikt måltid. Hvem vet om det stemmer, men det stemmer i hvert fall godt at vi liker mat som knaser. Man blir liksom aldri lei knekkebrød, og det funker selv på matleie dager og når ikke noe annet frister. Stor var lykken da jeg fant ut at jeg kunne tilsette surdeig til min gode, gamle oppskrift på frøknekkebrød , og få en variasjon i hverdagen. Det liker vi nemlig også, og variasjon er sunt. Det betyr at vi får i oss flere av de næringsstoffene kroppen trenger, fordi alle matvarer kommer med sin egen kombinasjon. I denne oppskriften brukes surdeig av spelt slik at jeg og alle andre med sarte IBS-mager tåler dem, men du kan like godt lage disse med vanlig mel og uten surdeig. Med surdeig krever den at du planlegger litt, siden fordeigen skal fermentere. I helgene setter

Kan man bruke det til pannekaker, kan man bruke til vafler, tenkte jeg. Det funket fint. Jeg pakket noen av disse i matboksene til ungene, med litt smør på. "Likte dere matpakken", spurte jeg. "Ja! - sjokoladevafler", svarte generasjon kresen. Jeg har ikke korrigert dem. Da er det vel ikke løgn? Den hemmelige ingrediensen? Blod! Jeg har tidligere skrevet om blodets fortreffeligheter som næringsmiddel, men en god ting kan ikke sies for ofte. Jeg lar meg begeistre og litt forundre over hvor populære mine nyoppdagede retter med blod har blitt her hjemme. Søndagsfrokosten er ikke det samme uten blodpudding stekt i smør. Og nå det siste - "sjokoladevaflene". Det er "Mamma - kan jeg få sjokoladevaffel" fra morgen til kveld, og jeg fryder meg mens ernæringsnerden i meg formelig ser for meg hvordan alt jernet fraktes inn i sirkulasjonen deres via kompliserte transportmekanismer man ikke trenger å vite om for å skjønne at blod er undervurdert. Det

Her med biter av langstekt kylling Indisk mat er stort sett ikke kompatibelt med et lav FODMAP kosthold. Men siden indisk ofte er det første som popper opp i hodet mitt når jeg tenker på noe godt å lage, er det bare å begynne å eksperimentere på kjøkkenet. Jeg har tidligere lavFODMAPifisert indiske retter som palak paneer , gulrotcurry og linsesuppe  med hell, og nå har også en tikka masala saus for sarte mager sett dagens lys. Tikka betyr "små biter", og til denne retten kan du bruke både lam, kylling eller paneer.  Sausen heter masala, og selv om det låter veldig indisk og smaker likedan, er den visst nokså sikkert oppfunnet i Storbritannia (men sikkert av en inder). Det finnes uendelig mange varianter av denne sausen, og de fleste har tomater, fløte og typisk indiske kryddere som koriander og garam masala som fellesnevner. Denne har også ganske mye kardemomme, en smak jeg aldri får nok av. Løk og hvitløk er erstattet av hvitløksolje og gulrot og persillerot. Det f